Putin har religiøse støttespillere i forsvaret mot fordervende vestlige verdier

Kirkesamfunn jakter på de sterke menn som kan stå i kampen mot vestlig dekadanse, i Russland, men også i USA.

Kirkens jakt på de sterke menn i kampen mot vestlig dekadanse. Helge Simonnes skrev i Dagsavisen i går at det blir for enkelt å se det som nå skjer i Ukraina som en gal manns verk. Han mener det er mer fornuftig å se på det som skjer med utgangspunkt i at det er «et kollektiv som har gått av skaftet». «Russiske institusjoner trenger å bli saumfart. En av disse er Den russisk-ortodokse kirke». Denne har ifølge Simonnes langt fra blitt en motstemme til Putin. Kirkens overhode, patriark Kirill, støtter opp om krigføringen. Dette gjør han ut fra en oppfatning, som også er Putins, at dette er «en forsvarskrig mot at vestlige liberale verdier og dekadanse skal få innpass i det russiske samfunnet, og for så vidt også det ukrainske». Den russisk-ortodokse kirken har plassert seg i fremste rekke når det gjelder å ta avstand fra homofili og andre former for moderne kjønnsidentitet. Kirken støttet Putin som presidentkandidat da han i 2012 ble valgt til sin tredje og fjerde periode som president. Simonsen mener at de toneangivende i kirken gjorde dette ut fra en forestilling om at han var den eneste kandidaten som kunne stå i denne verdi-kampen. 

Litt russisk-ortodoks kirkehistorie. I 988 lot Vladimir, den vikingættede fyrsten i Kiev, seg døpe og befalte alle sine undersåtter å gjøre det samme. Slik begynte den russisk-ortodokse kirke, som skulle komme til å bli en av de største og viktigste i kristenheten. I 1453 falt Konstantinopel for tyrkerne. Det kristne romerske riket var slutt. Et nytt russisk rike med Moskva som hovedstad hadde vokst frem. Etter Konstantinopels fall kunne Moskva-fyrsten se seg selv som arvtaker etter den østromerske keiseren. Ivan IV («den grusomme») tok keisertittelen «tsar» i 1574 og Moskva ble utropt til «det tredje Roma». I 1589 fikk Moskva en egen patriark. Et omfattende klostervesen vokste frem og samlet etter hvert store rikdommer. Kirke og stat var en enhet, etter bysantisk modell. Peter den store (1689-1725) avsatte patriarken og oppnevnte i stedet en «hellig synode» med seg selv som overdommer. Patriarkatet ble først gjenopprettet etter tsardømmets fall i 1917. Etter revolusjonen ble stat og kirke skilt og fra 1922 innledet staten en omfattende forfølgelse av kristne. Prester, munker og nonner ble henrettet eller omkom i arbeidsleirer. Kirken ble fratatt all eiendom og alle rettigheter. Fra og med 1980-årene og spesielt etter Sovjetunionens oppløsning har kirken igjen fått omfattende oppslutning og innflytelse i Russland.

Vi så og ser det samme i USA. Simonnes viser også til USA og mener å se noe av den samme tendensen der. Evangelikale kristne i USA ble i 2015 etter hvert overbevist om at Donald Trump «var den eneste som var sterk nok til å utfordre USAs liberale elite, eller «sumpen i Washington», som det etter hvert het. Televangelisten Paula White-Cain fungerte som rådgiver for Trump på dette området. En rekke fremstående forkynnere, og menighetene deres, så på Trump som utpekt av Vår Herre. Trumps støtte til Israel veide tungt i disse kretsene. Flytting av den amerikanske ambassaden til Jerusalem var en viktig symbolhandling i forhold til deler av målgruppen. Men også andre spørsmål var og er viktige for religiøse amerikanere. Abortmotstand og kristendommens stilling i skolen er blant disse. I mange grunnskoler i USA er skapelsesberetningen sidestilt med evolusjonslæren. Trump bidro til oppslutning om seg selv ved å redusere føderale tilskudd til abortklinikker og ved å utnevne konservative dommere. For mange av disse tilhengerne var og er "Make America Great Again" synonymt med "Make America Christian Again". Kanskje ikke så rart at Trump og Putin finner ut av det med hverandre og at Trump fremstår som Putin-beundrer. Mer om Trumps samarbeid med amerikanske kirkesamfunn finnes her i poster om Trumps velgergrunnlag og Trumps tilbakekomst.

Republikanere i USA savner en «sterk mann» som Commander-in-chief. Biden får skylden for invasjonen av Ukraina. Blant grupper av Republikanske politikere i USA er man mindre opptatt av Putin som mannen bak en invasjon av Ukraina enn man er opptatt av å finne "indre fiender". Sittende president Joe Biden er tildelt rollen. Senator John Barrasso fra Wyoming har tatt på seg Putins bukser og indirekte beskyldt Biden for å ha bidratt til invasjonen av Ukraina. Om Biden og Putin sa han i et intervju: «He (Biden) talked tough but Putin doesn’t respect statements, he only respects strength. He views President Biden as weak and ineffective and indecisive». «Putin has to make the calculation, and I think he’s already done this, ‘What’s it gonna cost me to go in, to invade, how much is the price I’m going to have to pay?’ And he thinks with Biden in the White House… that price is going to be relatively low». Barasso er ikke alene. Både Senator Lindsey Graham og leder for Republikanerne i Senatet, Mitch McConnel har antydet at presidentens «weakness» gjorde det mulig for Putin å invadere Ukraina. «He’s walking all over you», skal Graham ha sagt om Biden. Listen over Republicans who critisizes Biden er mye lenger enn dette. Vi kan vel anta at slike utsagn fanges opp av Russlands etterretning og at Putin gleder seg over intern amerikansk misnøye og splittelse. Opplevelsen av egen makt og betydning blir ikke mindre av det.